Drama - en kulturell ytring

Drama er en kulturell ytring, begrepene kommunikasjon og kultur er begge viktige for å forklare fenomenet. I denne teksten skal jeg presentere drama som en viktig del av alle kulturer – begrepet kultur defineres som den menneskeskapte delen av våre omgivelser. Kultur er menneskeskapt, men fra natur skaper vi kultur. Drama er en aktivitet som de fleste kulturer har et forhold til – kanskje alle. Man kan derfor si at drama er en aktivitet som ligger oss mennesker nært fra naturen sin side. For drama har, som vi vet, tross alt vært en viktig utryknings kilde i antikken og antageligvis lenge før det.


Ordet drama er gresk og betyr handling. Dramaet blir skrevet for at det skal oppføres som skuespill. Og derfor forbinder de fleste drama med skuespill og ikke med tekster i en bok. Drama som en sjanger ble dannet så tidlig som i den greske antikken. Sjangeren ble inndelt i komedier og tragedier, de to dramatypene regnes i dag som dramaets grunntyper. Tragedien startet med en god vinkling, men endte i nederlag. Komedie var et humoristisk stykke fullt av overdrivelse. Det fantes også en tredje kategori ved navn ”satyrspill”. Satyrspill var et muntert og uhøytidelig skuespill med handling fra gudelæren, men denne dramaformen falt etter hvert bort. I antikken ble det dramatiske spillet brukt til å påvirke overnaturlige makt i forbindelse med religiøse seremonier og ritualer. Man sier derfor at drama som en ytring har sitt opphav i religiøse seremonier og ritualer.


Selve spillet i drama bygger på menneskets evne til å ta på seg en annen rolle - man lever seg inn i spillet og tar for seg de mulighetene rollebytte er åpent for. Et dramatisk spill kan være alt fra framføring av dramatiseringer og skuespill til en åpen og fri improvisasjon.

Det særegne ved det dramatiske spillet har hele tiden vært fiksjonen – fiksjon er en motsetning av virkeligheten. I det dramatiske spillet går man indirekte ut av virkeligheten eller her-og-nå situasjonen - ved å gå inn i en annen virkelighet. Det blir skapt en fiksjon eller en virkelighet som ikke er ekte. En annen viktig del i det dramatiske spillet er kontraster eller motsetninger for å skape spenning og for å få fram dramatikken bedre. I det dramatiske spillet er det personer, handlingen og miljøet som skal kontrasteres. Et eksempel på kontrastering finner vi i Ibsens drama, Et dukkehjem. Det er klare motsetninger mot slutten av stykket. Hun er blitt mer voksen, sterk, og vil stå på egne ben. Han er svak, sårbar og sier at han ikke klarer seg uten sin hustru.

Drama er en viktig del av de fleste kulturer, mest sannsynelig alle. Selv om drama som sjanger ikke ble dannet før i antikken, ble det mest sannsynelig brukt en form for drama flere tiår tidligere. Drama som et kulturelt fenomen er knyttet til en kulturs grunnleggende ideer og verdier, og endrer seg derfor saktere enn overfladiske fenomener som moter og skikker. Med andre ord er drama en ytring som er sterkt knyttet til kulturen. De grunnleggende verdiene er en veldig viktig del av en kulturs identitet – identiteten er på mange måter en kulturs helhet. Uten identiteten blir det særegne med en kulturs verdier, normer og symboler borte, og uten det særegne blir det vanskelig å se forskjeller eller skille en kultur fra en annen.

Symbolene er viktige ytringskilder for å tolke forskjeller mellom kulturer. Hvis symbolene skal forstås krever det kjennskap til kulturen eller den sammenheng symbolene opptrer i. Symboler brukes som praktiske hjelpemidler både til kommunikasjon og når en kultur skal tolkes. De symboler man forbinder med drama, og hvordan de blir tolket avhenger av hvilken kultur man kommer fra og har kjennskap til. I så og si alle kulturer er masken et symbol på drama, og den brukes for å skjule en identitet sammen med kostymer. Men hva masken symboliserer, kan være forskjellig fra kultur til kultur. I afrikanske kulturer kan masken bli brukt som et symbol på den hvite mann. Det er også vanlig å bruke masken for å framstille kvinner eller noe overmenneskelig. Men den blir som oftest brukt for å symbolisere en bestemt identitet eller humør. Masken er i tilegg det generelle symbolet på drama - de såkalte sint og glad maskene. Maskene er knyttet til selve definisjonen av det dramatiske spillet – man går inn i en annen rolle eller en annen virkelighet.


I kunsten og spesielt i det dramatiske spillet kan farger utrykke en dypere mening. Fargene kan ofte sende ut forskjellige symboler i det dramatiske spillet. Og blir derfor ofte brukt i forskjellige sammenhenger avhengig av kulturen. Et eksempel er cherokeeindianerne, der fargen rød symboliserer suksess, og fargen blir dermed brukt i forbindelse med fester og andre severdigheter. I de fleste kulturer er rødt et symbol på kjærlighet, styrke eller døden. Fargen rød blir nesten alltid brukt når kjærlighet eller krig skal dramatiseres. Og fargen gul kan i noen kulturer symbolisere solen og lyset, mens i andre kulturer kan fargen utrykke misunnelse, bitterhet og hat. Man kan også si at fargene framstiller koder. Kodene er de spillereglene en kultur har. For å forstå kodene må man ha kjennskap til dem, og man må ha felles symboler slik som i en kultur. Med andre ord - kodefelleskap = kulturfelleskap. Hvordan en kultur tolker fargene avhenger av hvilke symboler en kultur har etablert seg. Det fargene symboliserer er ofte felles for mange kulturer, men ikke alltid. For å tolke et symbol må man ha kjennskap til det, man må vite hva symbolet betyr. Men når man skal tolke en annen kultur og innholdet i den, er det viktig å få en bevissthet om hva slags variasjonsbredde det er i et menneskeliv, og hva disse forskjellene kan bety for det enkelte menneske.

Konteksten ligger hele tiden som bakgrunn for å tolke drama som en ytring. Man må huske på at mennesker med tilhørighet fra forskjellige kulturer også ser ting på forskjellige måter. De har med andre ord forskjellig kontekst eller annen kunnskap. Verdier som er viktig for en, kan være ubetydelig for en annen. Alt avhenger av hvilken kultur man er sosialisert i og hvordan man kommuniserer.

Kommunikasjon betyr å meddele eller å holde forbindelse med. Det dramatiske spillet er en form for massekommunikasjon, men på en indirekte måte. I dag bruker man sjeldent drama til å dele tanker, kunnskaper og følelser. Man forbinder det dramatiske spillet med underholdning. I drama som ren underholdning er det ikke meningen at et bestemt budskap skal formidles, i hvert fall ikke på samme måte som en avisartikkel eller en viktig nyhet formidler et budskap.

Drama har lenge vært en del av menneskers kultur. Det finnes et utallig antall kulturer i verden, og mest sannsynelig har de fleste hatt kjennskap til en form for drama. Det behøver nødvendigvis ikke være den type drama med rollefigurer og scenespill. Men det kan være en annen måte å formidle dramatisk spill på, det finnes teorier som sier at drama startet som en bestemt kommunikasjonsform og ikke underholdning. Denne kommunikasjonsformen ble til for at menneskene skulle tolke beskjeder lettere, og for å få fram et budskap. I dag finnes det flere kulturer som ikke har latt seg påvirke lite av omverden– dagens samfunn og det samfunnet vi har felles, og utviklingen som følger med. I flere av disse kulturene henger det mye igjen av de samme verdiene, normene og symbolene som ble brukt i kulturen for titusener år tilbake. Man bruker ofte begrepet urbefolkning eller stamme for å definere en slik type kultur. Siden mange av fortidens verdier er blitt ivaretatt, er det stor sannsynlighet for at drama enda henger igjen som en kommunikasjonsform i flere av disse kulturene. Stammekulturer som maya indianerne og kulturer fra afrikanske folkeslag bruker ofte det dramatiske spillet som en type dans eller annen ytring for å utrykke seg, det har de gjort i mange tusen år. Denne ytringen bruker de ikke bare for å underholde, men også for å få fram en beskjed eller en form for kommunikasjon med gudene. De fleste har sikkert både hørt om regndans og soldans, begge dansene blir brukt i de indianske mayastammene, både for å kommunisere og for å utrette et mål.



Den greske antikken er selve opphavet til sjangeren drama. Og her ble også det dramatiske spillet brukt til mer enn å underholde. I antikken ble det drama brukt i forbindelse med religiøse seremonier og ritualer. Religion spilte en viktig rolle for denne epoken. Og drama ble brukt som en kommunikasjonsform både for å underholde og for å få fram et bestemt religiøst budskap. Seremonier, ritualer og andre kommunikasjonsformer stammer ikke fra drama, men drama stammer fra kommunikasjonen. For hverken seremonier, ritualer eller lignende ytringer betegnes som en form for drama.

Mennesker er skapt av natur. Når kulturer som har kommet relativt kort i både utvikling og sosialisering kan få fram en form for drama, er det mye som tyder på at hvordan vi får fram et budskap gjennom dramatisering, ligger i menneskenes behov for å formidle noe. Menneskers viktigste funksjon er å meddele. Med kommunikasjon fremhever man meddeling og samhandling mellom mennesker.

De grunnleggende verdiene og ideene blir ivaretatt – desto mindre berørt kulturen er av omverdenen og andre kulturer, desto flere verdier, normer og symboler bevarer kulturen. Drama har med andre ord blitt ivaretatt gjennom menneskers tilknytning til det religiøse.


I dag kan vi dele inn drama i mange flere former og retninger. Man kan også se drama bli formidlet gjennom tekniske medium som film og tv. Det dramatiske spillet er i hovedsak laget for å underholde. Og i mange sammenhenger foreligger det en form for kommunikasjon i spillet, der et eller flere budskap skal formidles. Drama opptrer ofte som en religiøs handling. Både i forbindelse med handlinger fra bibelen eller når et annet bestemt budskap skal formidles. I slike opptredener blir drama brukt til å få fram et bestemt budskap gjennom kommunikasjon, knyttet til religion og en kulturs bevarte verdier.



Kilder:

Dramaiskolen:

http://www.dramaiskolen.no/sider/tekst.asp?side=12&submeny=Hva%20er%20drama

11.04.10

Ibsen:

http://www.ibsen.net/index.gan?id=331&subid=0

11.04.10

Norsknettskole:

http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/gunnasekarlsen/Drama.htm

11.04.10

Verdensurbefolkning:

http://verdensurbefolkning.wordpress.com/kunst-kroppskunst-dans-og-drama-og-symboler/

11.04.10

Wikipedia 1:

http://no.wikipedia.org/wiki/Symbol

11.04.10

Wikipedia 2:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kontekst

11.04.10

Borgos:

http://www.borgos.nndata.no/Kultur.htm

11.04.10

Analyse av musikkvideo fra 70-tallet

I denne oppgaven skal jeg analysere en musikkvideo fra et bestemt band og årstall. Jeg har valgt musikkvideoen av sangen ”hanging on the telephone” som ble produsert av punkbandet Blondie på slutten av 70-tallet. I selve analysen vil jeg trekke fram noen av de verdiene som førte til at Blondie ble plassert under sjangeren punk. Det vil også bli lagt vekt på budskap (hva de prøvde og formidle) og sammenhengen mellom tekst, melodi og bilde. Gjennom hele teksten vil jeg ta utgangspunkt i min personlige oppfattning og de følelsene som musikkvideoen gav meg.

Blondie er et kjent band fra New York i USA. Gruppen regnes normalt som et punkband. Det at gruppen som en helhet ble plassert under sjangeren punk, kan for mange i dag virke litt spesielt. Med tanke på at de fleste som kjenner til bandet forbinder det med sjangeren ”pop”. Men Blondie har flere trekk som viser at de lå innenfor sjangeren punk på 70-tallet, selv om de verdiene vi forbinder med punk i dag er litt annerledes.

Blondie startet som et undergrunnsband i 1975. Når de gav ut det tredje albumet, Parallel Lines i 1978 brøt de endelig igjennom, med sangeren Deborah Harry som det naturlige midtpunktet og selve symbolet på gruppen. I 1982 ble gruppen nedlagt. Flere av bandets medlemmer følte at vokalisten og midtpunktet Deborah Harry tok fra dem for mye av oppmerksomheten. Og når en av bandets grunnleggere, Chris Stein, fikk helseproblemer ble valget enklere.

I 1998 gjenoppsto gruppen med både nytt og gammelt materiale og har siden vært aktive, selv om populariteten ikke er så stor som tidligere.


Musikken og musikkvideoene fra 70-tallet var i stor grad et resultat av ny teknologi som gjorde det mulig å spille musikk med et helt annet volum og lydbilde en tidligere. Det ble produsert mest konsertvideoer, med ganske enkel komponering og utforming.

Punkenoppstod i løpet av 60-70-tallet som en kunstnerisk periode. Punk som musikksjanger var ikke ordentlig utviklet før på slutten av 70-tallet, og var basert på musikksjangeren rock. I dag assosierer vi musikken som veldig rå og litt heavy-metal basert. Og stilen forbinder de fleste med naglebelte, hanekam og ring i nesen. Disse symbolene stammer fra den Engelske punken som ble utviklet i den andre halvdelen av 70-tallet, og er de verdiene vi i dag forbinder med punk. Mange mener at punken hadde to deler eller oppblomstringsperioder - den første delen av punk var veldig amerikansk basert og ble utviklet i første halvdel av 70-tallet. Punken var mer animert, enkel, men fortsatt ganske rå. Stilen behøvde heller ikke å være like symbolsk for at det skulle regnes som punk.


Blondie er et veldig amerikansk basert punkband, med det så kalte ”pop sound’et”. Og det meste av musikken de produserer ligner mer på det vi i dag kaller ”pop” eller listepop. Dermed er det flere av dagens popartister som gjenspeiler seg i Blondie.

Musikkvideoen ”hanging on the telephone” viser en av Blondies råere sider fra musikken de produserte. Man kan også peke på flere av 70-tallets typiske punktrekk. ”hanging on the telephone” er fra Blondies tredje album, Parallel Lines, som ble utgitt i 1978. Musikkvideoen ble vist for første gang i 1979. Man kan derfor se mye av 80-tallets klipphastighet, kameraføring og fargebruk. Selve teksten i videoen handler ganske enkelt om en telefonsamtale. Det er en ganske liten handling som ikke gir så stor mening i seg selv. Men til tross for det, så er det mye trykk og rytme i sangen, og Blondie som punkband får virkelig vist sitt sanne image.



Musikkvideoen er ganske enkelt kameraført med få spesialeffekter. Det er mye fokus på ansiktet til vokalisten og til en viss grad de andre bandmedlemmene. Det er en typisk konsertvideo med litt røffe farger som står i god takt til musikken. Bandet står hele tiden i fokus og holder en slags privatkonsert for mottakerne eller målgruppen fra begynnelse til slutt. Det er en ganske enhetlig handlingskurve. Det er ikke en blanding av opptak fra ulike konserter klippet sammen med et opptak helt uten publikum. Videoen er med andre ord ikke fragmentarisk med usammenhengende klipp.



Det er ikke spesiell stor sammenheng mellom sangteksten og bilde, eller det vi får se i videoen. Man kan f. eks ikke se to personer som ringer til hverandre, eller hvordan handlingen i teksten ville vært hvis vi fikk se hva som skjedde. Det er hele tiden bandet som står i fokus. Selv om vokalisten av og til later som hun holder en telefon i hånden, er ikke det nok til å si at det er en ordentlig sammenheng mellom sangtekst og video. Det blir mer riktig å si at sangtekst og bilde står i kontrast til hverandre.

Selve miljøet i videoen spiller på et røft og rocka image fra begynnelse til slutt. Vokalisten er som sagt i fokus. Bakgrunnen, klærne, fargene og musikken har i alt et ganske punkaktig preg over seg. I tillegg er det lett å legge merke til at bakgrunnen er den samme som på albumet, Parallell lines. Det er helt klart en sammenheng mellom musikk og miljø. De filmatiske virkemidlene har også en påvirkning på miljøet, som kameravinkel, bildeutsnitt og klipping. Til tross for at det i dette tilfellet er enkle teknikker som er blitt brukt.




Kameravinkelen er ofte i normalperspektiv. I begynnelsen, før vi ser at bandet spiller, er den i froskeperspektiv. Og når vi får se en oversikt over hele bandet blir det brukt fugleperspektiv. Bildeutsnittet er igjennom hele videoen zoomet på ansiktet til vokalisten, Deborah Harry. Klippingen er ganske enkel og dermed heller ikke spesiell kjapp. Når kameraet flyttes fra et område til et annet blir det brukt klipping, klippingen blir ikke brukt for å skape en spesiell effekt eller lignende. Som man ofte ser i dagens musikkvideoer.

Videoen har typiske 70-talls trekk hele veien. Konsertvideoen var veldig vanlig både på begynnelsen og slutten av 70-tallet. I tillegg var det ikke vanlig med mye effekter eller kliping i musikkvideoene.

Man tenker sikkert at det er vanskelig å få noe forhold til et bestemt budskap eller tema i en musikkvideo der teksten gir liten mening, og effektene er minimale. Men som oftest gir rytmen og melodien i musikken oss mer enn selve sangteksten. Det er fullt mulig og liker en sang eller en melodi selv om man ikke forstår språket, eller når teksten gir liten mening. Man behøver vanligvis ikke å forstå innholdet i sangteksten for å like selve sangen.

Det som tiltekker oppmerksomheten til mottakerne kan være videoens innhold av røffe klær, hår og sminke, men det kan også være selve musikken i seg selv. Det man vet med sikkerhet er at ”hanging on the telphone” som både video og som musikk alene var veldig populær i sin tid.

Hvilken musikk du liker har mye å si for hvem du er. Og hvordan andre tolker deg. Derfor kan man si at den musikken du liker også er en del av din identitet. Blondie gikk for rocka klær og sminke som matchet musikken. Folk så derfor på Blondie som et punkband, og punk ble deretter deres identitet. Etter identiteten vil jeg si at de klarte å få fram et slags budskap eller tema – med musikken ville de formidle et litt rått og støtende bilde av seg selv. Og sånn klarte de mest sannsynlig å tiltrekke seg oppmerksomhet. Som punkband hadde man kanskje forventet at Blondie ville formidle mer enn bare musikken og sitt image. Som f.eks en form for politisk opprør eller kritikk av grunnleggende normer i samfunnet. Nå har jeg ikke studert alle tekstene til Blondie, men jeg vil heller si at det var noe av det som skilte Blondie fra andre punkband. Jeg tror også sjangeren punk muligens var en litt forhastet tolking av bandet, i hvert fall hvis man i dag skal kalle bandet for et punkband. Og spesielt hvis man ser tilbake på den engelske punken, og tar hensyn til at punken som en helhet ikke var ordentlig utviklet før på 70-tallet.


Kilder:


http://www.skolenettet.no/moduler/templates/Module_Article aspx?id=21831&epslanguage=NO

http://no.wikipedia.org/wiki/Punk

http://no.wikipedia.org/wiki/Blondie_%28band%29

http://www.studenttorget.no/index.php?show=4939&expand=3797,4939&artikkelid=3246

http://www.70tallet.no/

Samisk kultur

I denne teksten skal jeg presentere samene som urfolk og deres nåværende rolle i den norske kulturen. Videre skal jeg fortelle litt om fornorskningsprosessen, og deretter skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Det er mye usagt om samene som kanskje burde vært lagt mer fokus på i det norske samfunn. Samene er tross alt en viktig del av den norske kulturen.

Samene er et urfolk som har levd i det nordlige Norge, Sverge, Finland og på Kolahalvøya i mange hundre år. FN definerer urfolk som folk som helt eller delvis har bevart sin tradisjonelle kultur og sine verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok eller staten ble etablert. Urfolk er som regel en minoritet i et land slik som samene er i Norge.

I dag finnes det omtrent 70 000 samer i verden. Rundt 30 000 av dem bor i Norge. På 1600-tallet ble det satt i gang kristne misjonsvirksomheter i samiske områder. Helt fra 1600-tallet og fram til 1960 årene ble samene i Norge planmessig fornorsket. Samiske barn ble plassert på internatskoler der det var forbudt å snakke samisk. Joik, en samisk form for sang, var selvfølgelig heller ikke tillat. Mange samer var selv med på å undertrykke den samiske kulturen. I en del hjem fikk barna forbud mot å snakke samisk eller joike. Samisk språk og kultur ble rett og slett sett på som mindreverdig i forhold til den norske kulturen!


I dag er samer blitt mer bevisst på sin samiske identitet. Samisk identitet kommer blant annet til utrykk gjennom klesdrakt, kunst, musikk og religion og ved at det samiske språket brukes. Samisk kultur er like mangfoldig som den norske kulturen. Samisk kultur har flere dialekter som er like nær hverandre som norsk og svensk og like forskjellige som norsk og islandsk.



Samene har som kjent en mørk og tung fortid bak seg, med både fornorsking, krenking og skamlegging av sin kultur og etnisitet. I dag snakker mange samer ikke lenger samisk, og deres kultur og faste ritualer er fjernere for dem. Årsaken til dette er for de fleste allerede kjent – det var den norske kulturen fulgt av regler og lover som planmessig ville fornorske samene. Men hva med samene selv – følte de nå skam for hva de var en del av? Var rettighetene for små og framtiden for usikker? Mange samer var med på å undertrykke sin samiske identitet selv, og andre gikk så langt at de fortrengte helt hvem de var. Det var ganske enkelt en overlevelsesstrategi preget av skam for den samiske kulturen og dens få rettigheter.

Omkring 1960, for ikke mer enn 50 år siden, gjorde mange samer et bevisst valg om å starte på nytt - som norske, for å gi seg selv barna sine bedre og andre muligheter i livet. De ville riste av seg skammen som fulgte med den samiske kulturen. Prisen var hard – de måtte videre benekte sin historie, å leve resten av sitt liv i ett ” lukket rom” – med ingen åpning for sin barndom eller familie. Tusenvis av samer flyttet fra sine røtter og gjerne langt sør i landet – så lang bort som mulig. De sluttet helt å snakke samisk, og de la bak seg alt som hadde med den samiske kulturen å gjøre. Den skulle for alltid holdes skjult, for å beskytte etterkommere for hva dem selv hadde måttet oppleve en gang i tiden. Ingen skulle få vite hvor deres sanne røtter kom fra.

Hva var prisen samene måtte betale for å skjule hvem de egentlig var? For mange var prisen høy. Det er ikke lett å legge fra seg sine allerede etablerte verdier, og plutselig starte på nytt, som en etterfølgelse av skam og få rettigheter. Det ble brukt mye energi på å skjule den samiske identitet, hvis man skjuler noe er det ofte vanskelig å være helt seg selv. Det ble derfor etter hvert utviklet mange traumer involvert i det å være samisk.

Da Alta aksjonen kom i 1978 ga det en helt ny forståelse for samekultur i samfunnet. En del valgte å ta tilbake sin opprinnelige kulturelle identitet - men det var også vanskelig. Noen ble stemplet som svikere, fordi de hadde skjult identiteten gjennom de vanskelige årene. Og mange sa fortsatt ingenting. De hadde valgt et annet liv – et liv uten den samiske tilhørigheten.

I dag er det derfor mange med samisk bakgrunn som enda ikke vet at de er same. I dokumentaren” Min mors hemmelighet”, får vi høre om Ellen Astri Lundbys (49) historie om søken etter røtter og identitet. Til tross for gamle filmklipp og nye intervjuer, med mye varme og humor. Forteller også filmen videre om den harde fornorskningsprosess og skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Under Ellens oppvekst på Lambertseter i Oslo ble det aldri snakket noe om morens bakgrunn. Det var mange ting Ellen aldri forsto fra hennes barndom. Moren nevnte sjeldent noe om hjemstedet. Den ene gangen Ellen selv spurte om familien hadde noen sametilknytning ble moren likevel så uforklarlig sint. Først i dag forsår Ellen at det ikke var sinne, men redsel. Da moren for noen år siden forsvant inn i tåken vi kaller demens, dukket spørsmålene opp. Kan moren gjennom hele sitt liv ha holdt sin samiske identitet skjult? I tingene fra barndomshjemmet finner hun deriblant en samelue. Videre drar Ellen til Finnmark for å finne ut av sine røtter. Der møter hun slektninger og andre som alle deler sin kulturelle bakgrunn med henne. Ellen får en større forståelse av det hele, de manglende brikkene fra hennes barndom falt nå mere på plass. Og hun fikk også selv stor interesse av å være en del av det samiske å føle seg som same. Nå som hun selv var en.


Ellens historie har mye til felles med andre samers kulturelle opprinnelse. Det er mange flere der ute som fortsatt ikke ønsker å røpe sin samiske identitet. Akkurat som Ellens mor. Det samiske ligger kun inni dem, og de fleste åpner seg aldri. Den samiske kulturen står helt klart litt svakere i dag enn for et par århundre siden. Jeg mener samene på mange måter valgte selv å svekke kulturen av naturlige årsaker. Men selvfølgelig så gjelder ikke det alle. Samene har opp igjennom hele historien måttet kjempe for sine rettigheter - og det har de gjort! I dag har de fått både eget flagg og sameting. Flere og flere samer er i dag stolte av sine røtter. Samene står i dag mye sterkere enn det de gjorde for et par tiår siden, til tross for at det enda er mange samer som sliter med økonomien og rettighetene. Norge er også stolt over å ha et så vakkert urfolk som en del av sin kultur.




Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Samer

http://no.wikipedia.org/wiki/Urfolk

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkeaksjonen_mot_utbygging_av_Alta-Kautokeinovassdraget

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2881555.ece

http://retter.no/tag/min-mors-hemmelighet/

Hefte: samisk kultur

Bykulturen i London

Ved hjelp av internett skal jeg finne informasjon om en kultur i et annet land. Og ved hjelp av diverse kommunikasjonselementer på internett, skal jeg også finne mer ut om hvordan menneskene i denne kulturen opplever sin hverdag. Jeg har valgt London – i hovedsak bykulturen som befinner seg der. Mest fordi London er en fantastisk by, men også fordi det er letter å kommunisere med mennesker som snakker et språk man forstår.

Det finnes mange tanker om hva kultur er. Det man i midlertid er enige om er at kultur er lært og ikke medfødt. Edward B. Taylor (britisk kulturforsker fra slutten av 1800-tallet), formulerte det slik: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.” Vi tenker på kultur som et kjennemerke for nasjoner eller folkegrupper. Men som man sikkert vet, finnes det også mindre grupper i et samfunn som skiller seg fra resten gjennom særtrekk i normer, symbolbruk og lignende. Slike grupper kaller vi subkulturer, og det kan være Blitz-miljøet, bedehusmiljøet eller motorsykkelgjenger som Hells Angels.

Det man først skal tenke på er; har vi fått et rett inntrykk av kulturen, spesielt i forhold til hva slags kultur som egentlig befinner seg der? Det er ofte sånn at de som ikke er en del av kulturen får et annet inntrykk enn de som er det. Man kan jo aldri helt forstå hvor viktig normene og verdiene er for kulturen - så lenge man ikke er en del av den selv. Det er stort sett medier som tv, nyheter og turistbrosjyrer som dominerer i forhold til hvordan andre kulturer eller land tolker kulturen.

Når jeg skulle finne informasjon om London og bykulturen, søkte jeg på steder som londonguiden.no og andre lignende internettsider for turister. Dette var sider for folk som ikke hadde så stor kunnskap fra før. Sånne typer sider viser til hvordan mennesker utenfra tolker den. Veldig ofte stemmer slike sider med hvordan menneskene selv tolker deres kultur, men ikke alltid. Enten er informasjonen helt feil og stemmer ikke med fakta. Og enkelte ganger kan den også være en smule oppblåst, med tanke på en del overdrivelse for å lokke til seg turister.

For å skjønne disse forskjellene, og ikke minst for og virkelig forstå kulturen, er man nødt til å kontakte personer som er en del av kulturen. Hvordan er deres hverdag? Og kan den sammenlignes med hva vi ellers ser og hørere om kulturen. Jeg kontaktet derfor søsteren til ei god venninne av meg. Hun bor midt i London og har derfor i stor grad blitt kjent med kulturen. Lisa bor i tilegg hos en vertsfamilie. Fra vertsfamilien får hun et innblikk av hvordan de opplever hverdagen sin i London, og hvordan deres etikk er i forhold til vår. Hun får også kjent litt selv på hvordan det er å være en del av bykulturen i London. Lisa hadde selvfølgelig mange forestillinger til hvordan London ville være. Og man kan derfor trygt si at det var mange ting som artet seg å være annerledes enn det hun hadde tenkt.

London er hovedstaten i Storbritannia og en av Europas største byer. London har også en historie som strekker seg to århundrer tilbake i tid. London er i moderne tid en av verdens viktigste politiske, økonomiske og kulturelle senter. Jeg vil fortelle mest om hvordan bykulturen i London er. Det jeg kaller bykulturen, er i hovedsak hvordan folk lever og arbeider i området rundt hovedgaten Oxford street og City of London eller med andre ord Square Mile som også er et viktig område av bykulturen. Disse gatene eller områdene er kjent for sine eksklusive butikker og mange arbeidsplasser, og ikke minst travle mennesker. London Eye, svarte taxier, røde telefonbokser og de røde to etajes bussene er noen av London’s hovedsymboler. F. eks; ser du en stor rød buss med to etasjer, tenker du med en
gang ”London”. Selv om bussene kan oppleves som høye og upraktiske, så er det slike viktige symboler London ivaretar, for det er sånn man forestiller seg London. Uten dem blir det ikke det samme.

På vanlige internettsider, der det står generelt om London, blir London beskrevet som en fantastisk by. Byen er et sentrum for teater og musikaler, og et drømmeland for både matelskere og shoppere. Byen er også kjent for sin pubkultur. I London er det alltid mye nytt. På severdigheter som bl.a The Tower, Big Ben og Buckingham Palace, er steder man kan få både fine opplevelser og minner fra. Signalene disse sidene sender, må være positive og spennende. Det fordi at andre mennesker skal få lyst til å oppleve kulturen i London. Men informasjonen viser dessverre ikke den indre siden av kulturen, vi får kun vite av den generelle fakta og de positive sidene av kulturen.

Lisa har nå bodd i London i omtrent et halvår. Hun sendte en mail til meg der hun fortalte litt om hvordan opplevelsen i London er for henne. Og hvordan folk i London opplever sin hverdag. Det hun skrev var at Bykulturen i London var utrolig travel. Alt gikk rett og slett ganske fort. Det som overasket, var at menneskene virket så målrettet og til en viss grad selvsentrerte. Og derfor mente hun at London fort kunne bli en by å føle seg ensom i. Man blir mildt sakt ikke sett. Og menneskene er heller ikke spesielt hyggelige, de kan fort bli irriterte hvis du stopper dem for å stille et spørsmål. I fjor hadde vi noen venner på besøk ifra London, de kommenterte ofte hvor lykkelige og avslappet folk virket her i Bodø – kanskje ikke så rart. Lisa går også på skole i England. Selv om hun bor midt i London, går hun på skole i York. Men skolesystemet er stort sett det samme overalt. Skolesystemet var helt klart noe av det som overasket mest. Skoleåret er en måned kortere enn vårt. De har mer pensum enn oss, og de er i tilegg mere terpet på å skrive oppgaver sammt å lese fortere. Lisa overhørte en av studentene si at hun leste hundre sider pensum dagen, og venninnen svarte at hun leste rundt åtti sider. Lærerne er også mye strengere og de forventer mye av elevene. En annen ting er at London har i stor grad flere aktiviteter og klubber studentene kan ta del på - de har et titalls klubber, alt fra forskjellige sportsgrener til homseklubb, turklubb, musikk, drama osv.

Denne informasjonen endret helt klart midt syn på London. Og jeg fikk vite en hel masse jeg ikke visste fra før.

Hvis jeg skal sette sammen disse to informasjonssamlingene på en realistisk måte, er det mye som vil bli endret på. De som opplever hverdagen sin midt i travle London, og som i tilegg har sine faste forventinger til den. Tenker ikke så mye på hva slags fantastisk by London egentlig er, de tar den som forgitt. De er vant til de røde bussene og enorme shoppinggater. For andre oppleves dette som noe nytt og spennende. I hverdagen er det også andre ting man må igjennom, som turister og besøkende ikke opplever så mye av. Dvs; tunge skoledager, sure mennesker og hektiske dager på jobb. Når man har fått et innblikk fra begge sider av kulturen blir selvfølgelig beskrivelsen og synet noe andreledes.

Nå har jeg fortalt litt om London og hvordan bykulturen er der. Den er kanskje ikke i så stor grad forskjellig fra vår, men annerledes er den. Men det finnes også kulturer som nesten ikke kan sammenlignes med den vi har i Norge. Noen kulturer mener f.eks at det er synd å danse, mens andre mener det er en livsutfoldelse. Og hvorfor er partnerskap mellom homofiler lovlig i noen kulturer, mens homofili i praksis innebærer dødsstraff i andre? Hvorfor er det egentlig sånn? Svært mye har vi forskjellig, men mye – kanskje det meste har vi felles. Vi er alle mennesker, som blir født, eldes og dør. Vi må ha mat, vi må formere oss, og uten ekstrautstyr er vi nødt til å bevege oss langs bakken. Dette er natur, ikke kultur. Men måten vi spiser på, formerer oss og forflytter oss på, er kultur. Hvorfor disse forskjellene mellom kulturer er så forskjellige - er vanskelig å sette fingeren på. Mange samfunnsforhold endrer seg mye, mens skikkene og symbolene har holdt seg. Det viser seg at kulturen endrer seg senere enn andre sider ved samfunnet. Hvordan disse reglene og symbolene ble valgt til å bli de normene og forventingene vi forholder oss til i sosialiseringen, er vanskelig å forklare helt konkret. Det finnes så mange kulturer, overalt finner vi dem. Og desto flere kulturer, desto flere årsaker kan det være til at akkurat de verdiene eller de skikkene har holdt seg. Derfor kan man aldri helt definere hvorfor en kultur har de skikkene, lovene, verdiene osv som den har.







Kilder:
http://www.londonguiden.no/
http://ndla.no/nb/fagstoff/4573
http://no.wikipedia.org/wiki/London
Kommunikasjon via mail: Lisa Vikjord