Blondie startet som et undergrunnsband i 1975. Når de gav ut det tredje albumet, Parallel Lines i 1978 brøt de endelig igjennom, med sangeren Deborah Harry som det naturlige midtpunktet og selve symbolet på gruppen. I 1982 ble gruppen nedlagt. Flere av bandets medlemmer følte at vokalisten og midtpunktet Deborah Harry tok fra dem for mye av oppmerksomheten. Og når en av bandets grunnleggere, Chris Stein, fikk helseproblemer ble valget enklere.
I 1998 gjenoppsto gruppen med både nytt og gammelt materiale og har siden vært aktive, selv om populariteten ikke er så stor som tidligere.
Musikken og musikkvideoene fra 70-tallet var i stor grad et resultat av ny teknologi som gjorde det mulig å spille musikk med et helt annet volum og lydbilde en tidligere. Det ble produsert mest konsertvideoer, med ganske enkel komponering og utforming.
Punkenoppstod i løpet av 60-70-tallet som en kunstnerisk periode. Punk som musikksjanger var ikke ordentlig utviklet før på slutten av 70-tallet, og var basert på musikksjangeren rock. I dag assosierer vi musikken som veldig rå og litt heavy-metal basert. Og stilen forbinder de fleste med naglebelte, hanekam og ring i nesen. Disse symbolene stammer fra den Engelske punken som ble utviklet i den andre halvdelen av 70-tallet, og er de verdiene vi i dag forbinder med punk. Mange mener at punken hadde to deler eller oppblomstringsperioder - den første delen av punk var veldig amerikansk basert og ble utviklet i første halvdel av 70-tallet. Punken var mer animert, enkel, men fortsatt ganske rå. Stilen behøvde heller ikke å være like symbolsk for at det skulle regnes som punk.
Blondie er et veldig amerikansk basert punkband, med det så kalte ”pop sound’et”. Og det meste av musikken de produserer ligner mer på det vi i dag kaller ”pop” eller listepop. Dermed er det flere av dagens popartister som gjenspeiler seg i Blondie.
Musikkvideoen ”hanging on the telephone” viser en av Blondies råere sider fra musikken de produserte. Man kan også peke på flere av 70-tallets typiske punktrekk. ”hanging on the telephone” er fra Blondies tredje album, Parallel Lines, som ble utgitt i 1978. Musikkvideoen ble vist for første gang i 1979. Man kan derfor se mye av 80-tallets klipphastighet, kameraføring og fargebruk. Selve teksten i videoen handler ganske enkelt om en telefonsamtale. Det er en ganske liten handling som ikke gir så stor mening i seg selv. Men til tross for det, så er det mye trykk og rytme i sangen, og Blondie som punkband får virkelig vist sitt sanne image.
Musikkvideoen er ganske enkelt kameraført med få spesialeffekter. Det er mye fokus på ansiktet til vokalisten og til en viss grad de andre bandmedlemmene. Det er en typisk konsertvideo med litt røffe farger som står i god takt til musikken. Bandet står hele tiden i fokus og holder en slags privatkonsert for mottakerne eller målgruppen fra begynnelse til slutt. Det er en ganske enhetlig handlingskurve. Det er ikke en blanding av opptak fra ulike konserter klippet sammen med et opptak helt uten publikum. Videoen er med andre ord ikke fragmentarisk med usammenhengende klipp.
Det er ikke spesiell stor sammenheng mellom sangteksten og bilde, eller det vi får se i videoen. Man kan f. eks ikke se to personer som ringer til hverandre, eller hvordan handlingen i teksten ville vært hvis vi fikk se hva som skjedde. Det er hele tiden bandet som står i fokus. Selv om vokalisten av og til later som hun holder en telefon i hånden, er ikke det nok til å si at det er en ordentlig sammenheng mellom sangtekst og video. Det blir mer riktig å si at sangtekst og bilde står i kontrast til hverandre.
Selve miljøet i videoen spiller på et røft og rocka image fra begynnelse til slutt. Vokalisten er som sagt i fokus. Bakgrunnen, klærne, fargene og musikken har i alt et ganske punkaktig preg over seg. I tillegg er det lett å legge merke til at bakgrunnen er den samme som på albumet, Parallell lines. Det er helt klart en sammenheng mellom musikk og miljø. De filmatiske virkemidlene har også en påvirkning på miljøet, som kameravinkel, bildeutsnitt og klipping. Til tross for at det i dette tilfellet er enkle teknikker som er blitt brukt.
Kameravinkelen er ofte i normalperspektiv. I begynnelsen, før vi ser at bandet spiller, er den i froskeperspektiv. Og når vi får se en oversikt over hele bandet blir det brukt fugleperspektiv. Bildeutsnittet er igjennom hele videoen zoomet på ansiktet til vokalisten, Deborah Harry. Klippingen er ganske enkel og dermed heller ikke spesiell kjapp. Når kameraet flyttes fra et område til et annet blir det brukt klipping, klippingen blir ikke brukt for å skape en spesiell effekt eller lignende. Som man ofte ser i dagens musikkvideoer.
Videoen har typiske 70-talls trekk hele veien. Konsertvideoen var veldig vanlig både på begynnelsen og slutten av 70-tallet. I tillegg var det ikke vanlig med mye effekter eller kliping i musikkvideoene.
Man tenker sikkert at det er vanskelig å få noe forhold til et bestemt budskap eller tema i en musikkvideo der teksten gir liten mening, og effektene er minimale. Men som oftest gir rytmen og melodien i musikken oss mer enn selve sangteksten. Det er fullt mulig og liker en sang eller en melodi selv om man ikke forstår språket, eller når teksten gir liten mening. Man behøver vanligvis ikke å forstå innholdet i sangteksten for å like selve sangen.
Det som tiltekker oppmerksomheten til mottakerne kan være videoens innhold av røffe klær, hår og sminke, men det kan også være selve musikken i seg selv. Det man vet med sikkerhet er at ”hanging on the telphone” som både video og som musikk alene var veldig populær i sin tid.
Hvilken musikk du liker har mye å si for hvem du er. Og hvordan andre tolker deg. Derfor kan man si at den musikken du liker også er en del av din identitet. Blondie gikk for rocka klær og sminke som matchet musikken. Folk så derfor på Blondie som et punkband, og punk ble deretter deres identitet. Etter identiteten vil jeg si at de klarte å få fram et slags budskap eller tema – med musikken ville de formidle et litt rått og støtende bilde av seg selv. Og sånn klarte de mest sannsynlig å tiltrekke seg oppmerksomhet. Som punkband hadde man kanskje forventet at Blondie ville formidle mer enn bare musikken og sitt image. Som f.eks en form for politisk opprør eller kritikk av grunnleggende normer i samfunnet. Nå har jeg ikke studert alle tekstene til Blondie, men jeg vil heller si at det var noe av det som skilte Blondie fra andre punkband. Jeg tror også sjangeren punk muligens var en litt forhastet tolking av bandet, i hvert fall hvis man i dag skal kalle bandet for et punkband. Og spesielt hvis man ser tilbake på den engelske punken, og tar hensyn til at punken som en helhet ikke var ordentlig utviklet før på 70-tallet.
Kilder:
http://www.skolenettet.no/moduler/templates/Module_Article aspx?id=21831&epslanguage=NO
http://no.wikipedia.org/wiki/Punk
http://no.wikipedia.org/wiki/Blondie_%28band%29
http://www.studenttorget.no/index.php?show=4939&expand=3797,4939&artikkelid=3246
