Samisk kultur

I denne teksten skal jeg presentere samene som urfolk og deres nåværende rolle i den norske kulturen. Videre skal jeg fortelle litt om fornorskningsprosessen, og deretter skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Det er mye usagt om samene som kanskje burde vært lagt mer fokus på i det norske samfunn. Samene er tross alt en viktig del av den norske kulturen.

Samene er et urfolk som har levd i det nordlige Norge, Sverge, Finland og på Kolahalvøya i mange hundre år. FN definerer urfolk som folk som helt eller delvis har bevart sin tradisjonelle kultur og sine verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok eller staten ble etablert. Urfolk er som regel en minoritet i et land slik som samene er i Norge.

I dag finnes det omtrent 70 000 samer i verden. Rundt 30 000 av dem bor i Norge. På 1600-tallet ble det satt i gang kristne misjonsvirksomheter i samiske områder. Helt fra 1600-tallet og fram til 1960 årene ble samene i Norge planmessig fornorsket. Samiske barn ble plassert på internatskoler der det var forbudt å snakke samisk. Joik, en samisk form for sang, var selvfølgelig heller ikke tillat. Mange samer var selv med på å undertrykke den samiske kulturen. I en del hjem fikk barna forbud mot å snakke samisk eller joike. Samisk språk og kultur ble rett og slett sett på som mindreverdig i forhold til den norske kulturen!


I dag er samer blitt mer bevisst på sin samiske identitet. Samisk identitet kommer blant annet til utrykk gjennom klesdrakt, kunst, musikk og religion og ved at det samiske språket brukes. Samisk kultur er like mangfoldig som den norske kulturen. Samisk kultur har flere dialekter som er like nær hverandre som norsk og svensk og like forskjellige som norsk og islandsk.



Samene har som kjent en mørk og tung fortid bak seg, med både fornorsking, krenking og skamlegging av sin kultur og etnisitet. I dag snakker mange samer ikke lenger samisk, og deres kultur og faste ritualer er fjernere for dem. Årsaken til dette er for de fleste allerede kjent – det var den norske kulturen fulgt av regler og lover som planmessig ville fornorske samene. Men hva med samene selv – følte de nå skam for hva de var en del av? Var rettighetene for små og framtiden for usikker? Mange samer var med på å undertrykke sin samiske identitet selv, og andre gikk så langt at de fortrengte helt hvem de var. Det var ganske enkelt en overlevelsesstrategi preget av skam for den samiske kulturen og dens få rettigheter.

Omkring 1960, for ikke mer enn 50 år siden, gjorde mange samer et bevisst valg om å starte på nytt - som norske, for å gi seg selv barna sine bedre og andre muligheter i livet. De ville riste av seg skammen som fulgte med den samiske kulturen. Prisen var hard – de måtte videre benekte sin historie, å leve resten av sitt liv i ett ” lukket rom” – med ingen åpning for sin barndom eller familie. Tusenvis av samer flyttet fra sine røtter og gjerne langt sør i landet – så lang bort som mulig. De sluttet helt å snakke samisk, og de la bak seg alt som hadde med den samiske kulturen å gjøre. Den skulle for alltid holdes skjult, for å beskytte etterkommere for hva dem selv hadde måttet oppleve en gang i tiden. Ingen skulle få vite hvor deres sanne røtter kom fra.

Hva var prisen samene måtte betale for å skjule hvem de egentlig var? For mange var prisen høy. Det er ikke lett å legge fra seg sine allerede etablerte verdier, og plutselig starte på nytt, som en etterfølgelse av skam og få rettigheter. Det ble brukt mye energi på å skjule den samiske identitet, hvis man skjuler noe er det ofte vanskelig å være helt seg selv. Det ble derfor etter hvert utviklet mange traumer involvert i det å være samisk.

Da Alta aksjonen kom i 1978 ga det en helt ny forståelse for samekultur i samfunnet. En del valgte å ta tilbake sin opprinnelige kulturelle identitet - men det var også vanskelig. Noen ble stemplet som svikere, fordi de hadde skjult identiteten gjennom de vanskelige årene. Og mange sa fortsatt ingenting. De hadde valgt et annet liv – et liv uten den samiske tilhørigheten.

I dag er det derfor mange med samisk bakgrunn som enda ikke vet at de er same. I dokumentaren” Min mors hemmelighet”, får vi høre om Ellen Astri Lundbys (49) historie om søken etter røtter og identitet. Til tross for gamle filmklipp og nye intervjuer, med mye varme og humor. Forteller også filmen videre om den harde fornorskningsprosess og skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Under Ellens oppvekst på Lambertseter i Oslo ble det aldri snakket noe om morens bakgrunn. Det var mange ting Ellen aldri forsto fra hennes barndom. Moren nevnte sjeldent noe om hjemstedet. Den ene gangen Ellen selv spurte om familien hadde noen sametilknytning ble moren likevel så uforklarlig sint. Først i dag forsår Ellen at det ikke var sinne, men redsel. Da moren for noen år siden forsvant inn i tåken vi kaller demens, dukket spørsmålene opp. Kan moren gjennom hele sitt liv ha holdt sin samiske identitet skjult? I tingene fra barndomshjemmet finner hun deriblant en samelue. Videre drar Ellen til Finnmark for å finne ut av sine røtter. Der møter hun slektninger og andre som alle deler sin kulturelle bakgrunn med henne. Ellen får en større forståelse av det hele, de manglende brikkene fra hennes barndom falt nå mere på plass. Og hun fikk også selv stor interesse av å være en del av det samiske å føle seg som same. Nå som hun selv var en.


Ellens historie har mye til felles med andre samers kulturelle opprinnelse. Det er mange flere der ute som fortsatt ikke ønsker å røpe sin samiske identitet. Akkurat som Ellens mor. Det samiske ligger kun inni dem, og de fleste åpner seg aldri. Den samiske kulturen står helt klart litt svakere i dag enn for et par århundre siden. Jeg mener samene på mange måter valgte selv å svekke kulturen av naturlige årsaker. Men selvfølgelig så gjelder ikke det alle. Samene har opp igjennom hele historien måttet kjempe for sine rettigheter - og det har de gjort! I dag har de fått både eget flagg og sameting. Flere og flere samer er i dag stolte av sine røtter. Samene står i dag mye sterkere enn det de gjorde for et par tiår siden, til tross for at det enda er mange samer som sliter med økonomien og rettighetene. Norge er også stolt over å ha et så vakkert urfolk som en del av sin kultur.




Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Samer

http://no.wikipedia.org/wiki/Urfolk

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkeaksjonen_mot_utbygging_av_Alta-Kautokeinovassdraget

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2881555.ece

http://retter.no/tag/min-mors-hemmelighet/

Hefte: samisk kultur

Bykulturen i London

Ved hjelp av internett skal jeg finne informasjon om en kultur i et annet land. Og ved hjelp av diverse kommunikasjonselementer på internett, skal jeg også finne mer ut om hvordan menneskene i denne kulturen opplever sin hverdag. Jeg har valgt London – i hovedsak bykulturen som befinner seg der. Mest fordi London er en fantastisk by, men også fordi det er letter å kommunisere med mennesker som snakker et språk man forstår.

Det finnes mange tanker om hva kultur er. Det man i midlertid er enige om er at kultur er lært og ikke medfødt. Edward B. Taylor (britisk kulturforsker fra slutten av 1800-tallet), formulerte det slik: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.” Vi tenker på kultur som et kjennemerke for nasjoner eller folkegrupper. Men som man sikkert vet, finnes det også mindre grupper i et samfunn som skiller seg fra resten gjennom særtrekk i normer, symbolbruk og lignende. Slike grupper kaller vi subkulturer, og det kan være Blitz-miljøet, bedehusmiljøet eller motorsykkelgjenger som Hells Angels.

Det man først skal tenke på er; har vi fått et rett inntrykk av kulturen, spesielt i forhold til hva slags kultur som egentlig befinner seg der? Det er ofte sånn at de som ikke er en del av kulturen får et annet inntrykk enn de som er det. Man kan jo aldri helt forstå hvor viktig normene og verdiene er for kulturen - så lenge man ikke er en del av den selv. Det er stort sett medier som tv, nyheter og turistbrosjyrer som dominerer i forhold til hvordan andre kulturer eller land tolker kulturen.

Når jeg skulle finne informasjon om London og bykulturen, søkte jeg på steder som londonguiden.no og andre lignende internettsider for turister. Dette var sider for folk som ikke hadde så stor kunnskap fra før. Sånne typer sider viser til hvordan mennesker utenfra tolker den. Veldig ofte stemmer slike sider med hvordan menneskene selv tolker deres kultur, men ikke alltid. Enten er informasjonen helt feil og stemmer ikke med fakta. Og enkelte ganger kan den også være en smule oppblåst, med tanke på en del overdrivelse for å lokke til seg turister.

For å skjønne disse forskjellene, og ikke minst for og virkelig forstå kulturen, er man nødt til å kontakte personer som er en del av kulturen. Hvordan er deres hverdag? Og kan den sammenlignes med hva vi ellers ser og hørere om kulturen. Jeg kontaktet derfor søsteren til ei god venninne av meg. Hun bor midt i London og har derfor i stor grad blitt kjent med kulturen. Lisa bor i tilegg hos en vertsfamilie. Fra vertsfamilien får hun et innblikk av hvordan de opplever hverdagen sin i London, og hvordan deres etikk er i forhold til vår. Hun får også kjent litt selv på hvordan det er å være en del av bykulturen i London. Lisa hadde selvfølgelig mange forestillinger til hvordan London ville være. Og man kan derfor trygt si at det var mange ting som artet seg å være annerledes enn det hun hadde tenkt.

London er hovedstaten i Storbritannia og en av Europas største byer. London har også en historie som strekker seg to århundrer tilbake i tid. London er i moderne tid en av verdens viktigste politiske, økonomiske og kulturelle senter. Jeg vil fortelle mest om hvordan bykulturen i London er. Det jeg kaller bykulturen, er i hovedsak hvordan folk lever og arbeider i området rundt hovedgaten Oxford street og City of London eller med andre ord Square Mile som også er et viktig område av bykulturen. Disse gatene eller områdene er kjent for sine eksklusive butikker og mange arbeidsplasser, og ikke minst travle mennesker. London Eye, svarte taxier, røde telefonbokser og de røde to etajes bussene er noen av London’s hovedsymboler. F. eks; ser du en stor rød buss med to etasjer, tenker du med en
gang ”London”. Selv om bussene kan oppleves som høye og upraktiske, så er det slike viktige symboler London ivaretar, for det er sånn man forestiller seg London. Uten dem blir det ikke det samme.

På vanlige internettsider, der det står generelt om London, blir London beskrevet som en fantastisk by. Byen er et sentrum for teater og musikaler, og et drømmeland for både matelskere og shoppere. Byen er også kjent for sin pubkultur. I London er det alltid mye nytt. På severdigheter som bl.a The Tower, Big Ben og Buckingham Palace, er steder man kan få både fine opplevelser og minner fra. Signalene disse sidene sender, må være positive og spennende. Det fordi at andre mennesker skal få lyst til å oppleve kulturen i London. Men informasjonen viser dessverre ikke den indre siden av kulturen, vi får kun vite av den generelle fakta og de positive sidene av kulturen.

Lisa har nå bodd i London i omtrent et halvår. Hun sendte en mail til meg der hun fortalte litt om hvordan opplevelsen i London er for henne. Og hvordan folk i London opplever sin hverdag. Det hun skrev var at Bykulturen i London var utrolig travel. Alt gikk rett og slett ganske fort. Det som overasket, var at menneskene virket så målrettet og til en viss grad selvsentrerte. Og derfor mente hun at London fort kunne bli en by å føle seg ensom i. Man blir mildt sakt ikke sett. Og menneskene er heller ikke spesielt hyggelige, de kan fort bli irriterte hvis du stopper dem for å stille et spørsmål. I fjor hadde vi noen venner på besøk ifra London, de kommenterte ofte hvor lykkelige og avslappet folk virket her i Bodø – kanskje ikke så rart. Lisa går også på skole i England. Selv om hun bor midt i London, går hun på skole i York. Men skolesystemet er stort sett det samme overalt. Skolesystemet var helt klart noe av det som overasket mest. Skoleåret er en måned kortere enn vårt. De har mer pensum enn oss, og de er i tilegg mere terpet på å skrive oppgaver sammt å lese fortere. Lisa overhørte en av studentene si at hun leste hundre sider pensum dagen, og venninnen svarte at hun leste rundt åtti sider. Lærerne er også mye strengere og de forventer mye av elevene. En annen ting er at London har i stor grad flere aktiviteter og klubber studentene kan ta del på - de har et titalls klubber, alt fra forskjellige sportsgrener til homseklubb, turklubb, musikk, drama osv.

Denne informasjonen endret helt klart midt syn på London. Og jeg fikk vite en hel masse jeg ikke visste fra før.

Hvis jeg skal sette sammen disse to informasjonssamlingene på en realistisk måte, er det mye som vil bli endret på. De som opplever hverdagen sin midt i travle London, og som i tilegg har sine faste forventinger til den. Tenker ikke så mye på hva slags fantastisk by London egentlig er, de tar den som forgitt. De er vant til de røde bussene og enorme shoppinggater. For andre oppleves dette som noe nytt og spennende. I hverdagen er det også andre ting man må igjennom, som turister og besøkende ikke opplever så mye av. Dvs; tunge skoledager, sure mennesker og hektiske dager på jobb. Når man har fått et innblikk fra begge sider av kulturen blir selvfølgelig beskrivelsen og synet noe andreledes.

Nå har jeg fortalt litt om London og hvordan bykulturen er der. Den er kanskje ikke i så stor grad forskjellig fra vår, men annerledes er den. Men det finnes også kulturer som nesten ikke kan sammenlignes med den vi har i Norge. Noen kulturer mener f.eks at det er synd å danse, mens andre mener det er en livsutfoldelse. Og hvorfor er partnerskap mellom homofiler lovlig i noen kulturer, mens homofili i praksis innebærer dødsstraff i andre? Hvorfor er det egentlig sånn? Svært mye har vi forskjellig, men mye – kanskje det meste har vi felles. Vi er alle mennesker, som blir født, eldes og dør. Vi må ha mat, vi må formere oss, og uten ekstrautstyr er vi nødt til å bevege oss langs bakken. Dette er natur, ikke kultur. Men måten vi spiser på, formerer oss og forflytter oss på, er kultur. Hvorfor disse forskjellene mellom kulturer er så forskjellige - er vanskelig å sette fingeren på. Mange samfunnsforhold endrer seg mye, mens skikkene og symbolene har holdt seg. Det viser seg at kulturen endrer seg senere enn andre sider ved samfunnet. Hvordan disse reglene og symbolene ble valgt til å bli de normene og forventingene vi forholder oss til i sosialiseringen, er vanskelig å forklare helt konkret. Det finnes så mange kulturer, overalt finner vi dem. Og desto flere kulturer, desto flere årsaker kan det være til at akkurat de verdiene eller de skikkene har holdt seg. Derfor kan man aldri helt definere hvorfor en kultur har de skikkene, lovene, verdiene osv som den har.







Kilder:
http://www.londonguiden.no/
http://ndla.no/nb/fagstoff/4573
http://no.wikipedia.org/wiki/London
Kommunikasjon via mail: Lisa Vikjord