Christina Simonsen: Samisk kultur

I denne teksten skal jeg presentere samene som urfolk og deres nåværende rolle i den norske kulturen. Videre skal jeg fortelle litt om fornorskningsprosessen, og deretter skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Det er mye usagt om samene som kanskje burde vært lagt mer fokus på i det norske samfunn. Samene er tross alt en viktig del av den norske kulturen.

Samene er et urfolk som har levd i det nordlige Norge, Sverge, Finland og på Kolahalvøya i mange hundre år. FN definerer urfolk som folk som helt eller delvis har bevart sin tradisjonelle kultur og sine verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok eller staten ble etablert. Urfolk er som regel en minoritet i et land slik som samene er i Norge.

I dag finnes det omtrent 70 000 samer i verden. Rundt 30 000 av dem bor i Norge. På 1600-tallet ble det satt i gang kristne misjonsvirksomheter i samiske områder. Helt fra 1600-tallet og fram til 1960 årene ble samene i Norge planmessig fornorsket. Samiske barn ble plassert på internatskoler der det var forbudt å snakke samisk. Joik, en samisk form for sang, var selvfølgelig heller ikke tillat. Mange samer var selv med på å undertrykke den samiske kulturen. I en del hjem fikk barna forbud mot å snakke samisk eller joike. Samisk språk og kultur ble rett og slett sett på som mindreverdig i forhold til den norske kulturen!

I dag er samer blitt mer bevisst på sin samiske identitet. Samisk identitet kommer blant annet til utrykk gjennom klesdrakt, kunst, musikk og religion og ved at det samiske språket brukes. Samisk kultur er like mangfoldig som den norske kulturen. Samisk kultur har flere dialekter som er like nær hverandre som norsk og svensk og like forskjellige som norsk og islandsk.

Samene har som kjent en mørk og tung fortid bak seg, med både fornorsking, krenking og skamlegging av sin kultur og etnisitet. I dag snakker mange samer ikke lenger samisk, og deres kultur og faste ritualer er fjernere for dem. Årsaken til dette er for de fleste allerede kjent – det var den norske kulturen fulgt av regler og lover som planmessig ville fornorske samene. Men hva med samene selv – følte de nå skam for hva de var en del av? Var rettighetene for små og framtiden for usikker? Mange samer var med på å undertrykke sin samiske identitet selv, og andre gikk så langt at de fortrengte helt hvem de var. Det var ganske enkelt en overlevelsesstrategi preget av skam for den samiske kulturen og dens få rettigheter.

Omkring 1960, for ikke mer enn 50 år siden, gjorde mange samer et bevisst valg om å starte på nytt - som norske, for å gi seg selv barna sine bedre og andre muligheter i livet. De ville riste av seg skammen som fulgte med den samiske kulturen. Prisen var hard – de måtte videre benekte sin historie, å leve resten av sitt liv i ett ” lukket rom” – med ingen åpning for sin barndom eller familie. Tusenvis av samer flyttet fra sine røtter og gjerne langt sør i landet – så lang bort som mulig. De sluttet helt å snakke samisk, og de la bak seg alt som hadde med den samiske kulturen å gjøre. Den skulle for alltid holdes skjult, for å beskytte etterkommere for hva dem selv hadde måttet oppleve en gang i tiden. Ingen skulle få vite hvor deres sanne røtter kom fra.

Hva var prisen samene måtte betale for å skjule hvem de egentlig var? For mange var prisen høy. Det er ikke lett å legge fra seg sine allerede etablerte verdier, og plutselig starte på nytt, som en etterfølgelse av skam og få rettigheter. Det ble brukt mye energi på å skjule den samiske identitet, hvis man skjuler noe er det ofte vanskelig å være helt seg selv. Det ble derfor etter hvert utviklet mange traumer involvert i det å være samisk.

Da Alta aksjonen kom i 1978 ga det en helt ny forståelse for samekultur i samfunnet. En del valgte å ta tilbake sin opprinnelige kulturelle identitet - men det var også vanskelig. Noen ble stemplet som svikere, fordi de hadde skjult identiteten gjennom de vanskelige årene. Og mange sa fortsatt ingenting. De hadde valgt et annet liv – et liv uten den samiske tilhørigheten.

I dag er det derfor mange med samisk bakgrunn som enda ikke vet at de er same. I dokumentaren” Min mors hemmelighet”, får vi høre om Ellen Astri Lundbys (49) historie om søken etter røtter og identitet. Til tross for gamle filmklipp og nye intervjuer, med mye varme og humor. Forteller også filmen videre om den harde fornorskningsprosess og skammen mange opplevde ved å være samisk i etterkrigstidens Norge. Under Ellens oppvekst på Lambertseter i Oslo ble det aldri snakket noe om morens bakgrunn. Det var mange ting Ellen aldri forsto fra hennes barndom. Moren nevnte sjeldent noe om hjemstedet. Den ene gangen Ellen selv spurte om familien hadde noen sametilknytning ble moren likevel så uforklarlig sint. Først i dag forsår Ellen at det ikke var sinne, men redsel. Da moren for noen år siden forsvant inn i tåken vi kaller demens, dukket spørsmålene opp. Kan moren gjennom hele sitt liv ha holdt sin samiske identitet skjult? I tingene fra barndomshjemmet finner hun deriblant en samelue. Videre drar Ellen til Finnmark for å finne ut av sine røtter. Der møter hun slektninger og andre som alle deler sin kulturelle bakgrunn med henne. Ellen får en større forståelse av det hele, de manglende brikkene fra hennes barndom falt nå mere på plass. Og hun fikk også selv stor interesse av å være en del av det samiske å føle seg som same. Nå som hun selv var en.

Ellens historie har mye til felles med andre samers kulturelle opprinnelse. Det er mange flere der ute som fortsatt ikke ønsker å røpe sin samiske identitet. Akkurat som Ellens mor. Det samiske ligger kun inni dem, og de fleste åpner seg aldri. Den samiske kulturen står helt klart litt svakere i dag enn for et par århundre siden. Jeg mener samene på mange måter valgte selv å svekke kulturen av naturlige årsaker. Men selvfølgelig så gjelder ikke det alle. Samene har opp igjennom hele historien måttet kjempe for sine rettigheter - og det har de gjort! I dag har de fått både eget flagg og sameting. Flere og flere samer er i dag stolte av sine røtter. Samene står i dag mye sterkere enn det de gjorde for et par tiår siden, til tross for at det enda er mange samer som sliter med økonomien og rettighetene. Norge er også stolt over å ha et så vakkert urfolk som en del av sin kultur.